hvordan grenseovergangen fra Kazakhstan til Kina var. Som Andreas har
skrevet er vi Chengdu, i dag har vi sett gamle
demninger/vanningsystemer og gaatt litt i kinesisk skog. Deilig med
litt frisk luft naar man bor midt i en forurenset storby!
Togturen fra Almaty i Kazakhstan til Urumqi i Kina tar halvannet
doegn. Avstanden i luftlinje er bare 840 km, og selv om toget tar en
ganske stor omvei for aa komme seg rundt noen fjell er det ikke
distansen som gjoer at turen tar over 24 timer. Det er ikke bare-bare
aa krysse grensen til Kina med tog. Spesielt ikke naar omraadet man
skal inn i for ca ett aar siden hadde opptoeyer hvor godt over hundre
kinesere doede og over tusen til ble skadet. Kanskje ikke saa rart at
toget vi tok bare gaar en gang i uken.
Da toget rullet inn paa stasjonen naermest grensen fra kasakstansk
side hadde vi nok bare vaert vaakne i et par timer, til tross for at
klokke var halv fire paa ettermiddagen. Vi bodde luksurioest i en
tomannskupe, saa vi sov lenge og slappet av uten forstyrrelser. Da vi
kikket ut vinduet saa vi ikke bare en haug av folk med all sin
baggasje paa vei ut av stasjonen, men ogsaa en fin rekke med soldater
som passet paa at uvedkommede ikke kom inn paa platformen. Foere var
pakker vi sammen de viktigste sakene(lesestoff, mp3spiller, vann) og
gaar av plattformen for aa se litt naermere paa hva som skjer. En
kasakstansk dame i uniform faar i samarbeid med konduktoeren paa
vognen gitt oss beskjed om at hun skulle ha passet vaart, og det fikk
hun. Billettene vaare ble ogsaa tatt fra oss.
Saa da sto vi der, uten pass og uten anelse om hva som skjer,
stirrende paa en rekke soldater som vi aldri i livet turte aa passere
uten pass eller billett. Vi var til slutt omtrent de eneste som ikke
hadde gaatt inn i stasjonsbygningen bak soldatene, unntaket var en
annen turist, en dame som heller ikke skjoente hva som foregikk. Etter
et par minutter kjoerte toget av gaarde. Vi sto fortsatt paa
stasjonen. Soldatene dro og, og vi hadde visst ikke noe annet valg enn
aa sjekke ut hva stasjonsbygningen hadde aa by paa.
Inne i stasjonsbygningen sto det skilt som tydet paa at vi uansett
maatte vente i over fire timer paa stasjonen. Etter en time hadde vi
baade rukket aa snakke litt fotball med den ene kineseren som turte
snakke med oss og aa konstantere at
stasjonen var ganske lik en norsk en: noen do-er, en ventesal og en dyr
men vanlig restaurant/kiosk. Da begynte folk aa bevege paa seg, toget
var visst kommet tilbake paa stasjonen. Det var visst her toget
skulle bytte hjulbredde, Kinas tog kjoerer nemlig paa smalere spor enn
europeiske. Vi kom oss paa toget. Heldigvis kjenner konduktoeren alle
i vogna etter et snaut doegn saa man trenger visst ikke billett. Det
tok ikke lange tiden foer toget var i bevegelse igjen. Vi hadde
fortsatt ikke passene vaare. I tillegg var toget naermest folketomt i
forhold til tidligere, tydelig at de fleste velger en annen vei over grensa.
En kasakstansk grensevakt kommer innom kupeen og spoer om vi har med
oss over 3000 dollar. Det har vi ikke, saa hun drar igjen. Saa faar
vi billettene vaare fra vaar konduktoer. Toget stopper litt ved det
som ser ut som kasakstans militaerbase ved grensen, de hadde fin
fotballbane. Etter aa ha kjoert litt til kommer konduktoeren ogsaa med
passene vaare. Det kasakstanske visumet er stemplet og vi faar dermed
ikke komme inn i kasakstan igjen. Med passet i haanda faar vi ogsa
endelig fyllt ut immigrasjonskortene til Kina. Saa kommer et par
kasakstanske soldater inn i vogna, de ber oss gaa inn i kupeen og
lukker kupedoeren. Rett etterpaa aapner de den igjen, ber oss gaa ut,
og tar et kjapt soek igjennom bagasjen. Saa maa vi inn igjen og de
lukker doeren paa nytt.
Fire og en halv time etter at vi stoppet paa stasjonen kjoerer toget
igjennom ingenmannsland mellom Kasakstan og Kina, utsikten var vakker
og det fristet aa baade filme og ta bilde av den. Heldigvis unngikk vi
stort sett det. Konduktoeren passet ogsaa paa at alle i vogna som
maatte det gikk paa toalettet, det var tydelig at vi hadde mer venting
foran oss.
Vi stopper paa den kinesiske siden, hvor vi faar en rekke besoek.
Foerst faar vi besoek av en kinesisk dame i hvit sykepleieruniform.
Hun peker en laserdings i panna vaar, og konstanterer visst med det at
vi begge er friske. Saa kommer en ung soldat inn og sjekker passene
vaare. Etter aa ha proevd aa uttale navnene vaare og sjekket visaet
spoer han "Student?". Jeg nikker bekreftende og sier "Yes, in Norway".
Han begynner umiddelbart aa mase om noe jeg ikke forstaar, saa to
andre soldater blir tilkalt for aa bistaa med oversetting. Til slutt
faar jeg forklart at jeg bare skal vaere turist i Kina, og ikke har
noen planer om aa studere der. Innimellom faar soldatene tid til aa
more seg over hvor langt haar Andreas har i passet sitt. "Beautiful"
spoekte den ene soldaten, og stemningen begynte aa bli slik vi husket
den fra den russisk-kasakstanske grensa.
Litt senere kommer en ny soldat og sjekker immigrasjonskortene,
noterer litt paa dem og tar med seg dem og pass. Saa kommer en dame
inn, hun sjekker boekene vaare, ber oss loefte sengene og ber meg
pakke litt ut av bagasjen min. Heldigvis ligger guideboka i topplokket
paa sekken, et sted de ikke ba meg sjekke. Vi venter litt til foer
enda en ung soldat kommer inn. Han ber om aa faa see pa kameraet jeg
har liggende, og spoer om vi har flere. Jeg svarer nei, men innser
kjapt naar han ber om aa faa sjekke veskene at han sikkert vil se paa
videokameraet og. Etter aa ha gaatt igjennom bildene paa mitt kamera,
hjelper Andreas han med aa se paa de siste minuttene han har filmet.
En kvinnelig soldat kommer ogsaa inn og bistaar med granskingen, de
ender opp med aa gaa igjennom begge mobilene vaare og et par av
boekene. Mens den kvinnelige soldaten var mest interessert i aa
diskutere med meg hvilken modell av nokia mobilen min var, fokuserte
han andre paa aa proeve aa uttale "pekebok". Det klarte han til slutt,
men han ble stum da det foerste bildet han slo opp paa var det av et
kondom.
De to soldatene oppholdt seg sikkert i kupeen i femten minutter mens
de klikket seg gjennom bilder og sjekket boeker. At togrutetabellboka
mi inneholdt en egen seksjon om taiwan fikk de med seg, men det gikk
visst greit. GPS-en min var det siste de sjekket, og etter aa ha
funnet ut hvor mye den kostet og proevd aa stille klokka til
Beijingtid(den hadde visst bare Hong Kong-tid, som er det samme), sa
de seg fornoeyde. De reiste seg, og den mannlige soldaten tok meg i
haanden og sa "Welcome to China!". Naaja, vi hadde fortsatt ikke
passene vaare.
Litt senere kom enda en soldat, og han hadde passene vaare. Etter aa
ha proevd aa uttale navnene vaare fikk vi dem, og jommen hadde ikke de
kinesiske visumene faatt seg sine foerste stempel. Rundt midnatt
kasakstansk tid, 8-9 timer etter at vi stoppet paa den kasakstanske
siden av grensen, rullet toget igjen mot Urumqi.
Innlegg
