Den Lengste Togreisen: Trailer

Best of Togreisen

Hei hei hei!

Vi er hjemme altså! Vi har vært hjemme lenge nå. I over en måned. Turen begynner å synke inn. Hverdagen har meldt seg for Torkil og snart melder den seg for meg også. Togreisen var en opplevelse jeg bare får en gang i mitt liv. Det var utrulig kjekt og spennende å leve en dag om gangen på reisefot i over seks uker. Det var selvsagt noen stunder med kjedsomhet, men de er glemt for lengst. Her kommer litt tanker rundt tre kule hendelser på den lengste togreisen som ikke er omtalt ennå (tror jeg). Ville egentlig lage en topp ti beste togreisen-øyeblikk, men det ble for vanskelig å rangere. Dessuten bør nye lesere sjekke ut oppsummeringen av togreisen, med lenker til de beste bloggpostene fra turen: Om togreisen.

Tre kule hendelser

1. Barbere seg hos barberer i Hoi An

Da vi ankom Hoi An hadde Torkil fått nok av mitt skjeggete fjes. Du ser ikke ut, sa han. Jeg sa greit, neste gang vi ser en barberer tar jeg skjegget. Og det gjorde jeg. Glattere barbering har jeg aldri fått. Den gamle barbereren var nøye og stø på hånden. Anbefales A+++ koster ca. 0kr.

Jeg gikk fra å være på mitt mest skjeggeste noen sinne til å bli helt smooth på haka. Det var ein helt spesiell oppleving. Vil du se mitt ansiktsuttrykk rett etter barberingen? Vent på filmen. Mer om den nederst.

2. Få hånden sin trykket av ukjent konduktør etter fem netter på tog

Vi ankom Almaty i Kazakhstan tidlig om morgenen(hvis jeg husker riktig) og sjanglet ut av toget som hadde vært hjemmet vårt de siste dagene. Vi måtte gå et stykke bortover mellom togskinnene for å komme oss til selve stasjonsbygget. Vi ruslet langs alle vognene fremover i toget. Jeg hadde blandede følelser: vi var fri, men samtidig skulle vi forlate toget vi var blitt så glade i (på en rar måte). Våre konduktører vinket oss farvel og sa noe vi tror er «Kina neste!». Men så skjer det plutselig, en annen konduktør som jeg aldri har sett før, gulltann på bildet her, tar tak i skulderen min og deretter hånden min når jeg snur meg. Han mumler noe på kazakh eller russisk. Jeg smiler og mumler noe tilbake. Selvfølgelig måtte han hilse på de galne turistene som tok toget hele veien fra Moskva til Almaty.

3. «Beine» opp bratt parti av den kinesiske mur

Taxien venter på oss ved foten av muren. Vi går forbi noen tenåringsjenter som somler seg bortover muren. Foran oss er et bratt parti. Skal jeg beine? spør Torkil. Resten er historie. PS: jeg beinet også selv om det ikke ble dokumentert.

Andre kandidater:

• Sykle rundt Xi'ans murer.
• Sykle til Ankor Wat før soloppgang.
• Få en tourguide til å kalle de andre reisende for assholes.
• Plutselig være på white nights i St. Petersburg.
• Se på monkeyer sammen med en skoleklasse fra Bejing.
• Selger som solgte Shamwow-kopi på toget.
• Innse at det er mange mennesker i verden (da vi gikk av toget i Xi'an).

Takk for meg og takk for alle som leste bloggen om den lengste togreisen. Alle bildene i denne bloggposten er forresten skjermskudd fra dokumentarfilmen om den lengste togreisen. Denne filmen kommer en eller annen gang. Se frem til den!

Mvh Andreas

På vei hjem

I overimorgen skal vi ta flyet hjem til Oslo, via Berlin. De siste to dagene er vi i Bangkok, men det føles veldig som om hjemreisen allerede har begynt. Selv om vi i dag har sett noen fantastiske palasser og templer, og turens nest største Buddha(bildet), merker vi at vi ikke lar oss imponere så lett lenger.


Bangkok er en veldig moderne by i forhold til det vi så i Kambodsja. Det er også veldig mange turister her, noe som fører til at det er langt flere kyniske forsøk på å lure deg her. Det var i Kambodsja at flest mulig ville at vi skulle kjøre tuk-tuk-en deres, men aldri har jeg blitt forsøkt lurt så mange ganger som da vi i dag gikk til det kongelige palasset fra hotellet. Palasset var både stengt og i en helt annen retning enn det vi gikk i følge folk vi gikk forbi, men vi kom likevel frem og inn.

Det er kanskje ikke så rart at vi er mettet, Kambodsja klarte nemlig å imponere oss på veldig mange måter. Først var det alle smilene(de smiler når de er sinte og), så var det den grusomme forhistorien. Vi besøkte både den mest brukt massehenrettelsesplassen og torturfengselet Tuol Sleng. Sjefen for fengselet, kalt Duch, ble på mandag dømt i en kambodsjisk-internasjonal domstol(som vi såvidt fikk sett inngangen til) til 35 års fengsel for grusomhetene som skjedde for litt over 30 år siden.

Så lot vi oss imponere over Angkor-templene. Vi sto opp 4 om morgenen for å se soloppgangen over det som hevdes å være verdens største religiøse bygning, Angkor Wat. Vi fikk utforsket tempelet i fred mens de fleste andre ventet på at solen skulle komme seg enda høyere opp på himmelen, en utrolig opplevelse. De digre templene og bymurene rundt Angkor Thom, en by som hadde en million innbyggere for 800 år siden, er midt ute i jungelen. Det er nok ikke rart det er vanskelig å bli imponert her i Bangkok etter det.


Vi tok elvebåt fra Siem Reap(byen nærmest Angkor) til Battambang, og fikk sett en god del av Kambodsjisk natur og elveliv på veien. Battambang ga meg den gode følelsen av å være der vanlige kambodsjiere er, jeg drar gjerne tilbake dit. Vi måtte uansett videre. Etter en dag med buss og grenseovergang kom vi hit til Bangkok. Det tok oss 42 dager å komme oss til Bangkok landveien, det blir rart å bare bruke 18 timer hjem igjen.

Flukten fra Conson og reisen videre

Jeg åpner forsiktig øynene. Det drypper litt fra taket av bungalowen. Jeg følger en regndråpe som faller ned på toppen av myggnettingen min og sklir sakte ned langs det tynne stoffet, dråpen blir mindre og mindre og forsvinner til slutt helt. Jeg former dagens første tanker: Dette er rart. I går da vi cruiste rundt i Halong Bay i båt og i kajakk var det jo strålende sol og knapt en sky på himmelen.

Plutselig stormer tourguiden vår, Win, inn i bungalowen og utbryter: "The typhoon is coming. We h-h-have to evacuate, so the boat will go an hour earlier, at eight thirty". Torkil og jeg rasker hurtig alle sakene våre sammen og løper bort til de andre som er samlet i strandbaren på den private øya. Vi får kun pannekaker til frokost (ok gode, terningkast 4, kunne vært litt mer smak i dem) og blir deretter rushet bort til brygga og stappet inn i en liten speedboat. Jeg skjønner ingenting, tyfonen Conson skulle jo treffe sørkina, ikke Vietnam. Den prognosen hadde tydeligvis endret seg og alle båtene i området er blitt kalt inn til fastlandet.



Speedboaten kjører oss bort til en større båt, den samme som vi cruiset rundt i i går. Kalksteinfjellene som klatrer loddrett opp av vannet ser mer truende ut i dag.

Den større båten setter oss etter en kort tur i land på den største øya i nærheten: Cat Ba. Her skulle vi egentlig ha syklet i dag, men dette blir avlyst på grunn av Conson (You will get a refund, of course). Win forteller at vi nå skal bli kjørt over på den andre siden av øya hvor den første båten vil kjøre oss til fastlandet.

Den omtalte første båten har kjørt et lite stykke ut på vannet. Plutselig snur båten og kjører tilbake. Vi har sneket i køen, en annen tourgruppe skulle kjøre før oss. Win lyver og sier at vi er for tunge og må gå av båten. Alle skjønner at det er løgn når en annen gruppe turister går på båten i stedet for oss. Mange blir sure. Jeg tar det med knusende ro.



Gruppen vår har roet seg litt og jeg setter meg ned med Win, som er tydelig opprørt og stressa. Jeg ber ham ta det kuli. Hjemme i Norge jobber jeg med kundeservice, sier jeg, og folk blir alltid sure, alltid noen som skal lage kvalm og skjelle ut kundeveillederne når det er forsinkelser. Jeg klandrer deg i hvert fall ikke, sier jeg. Win smiler og sier at han setter pris på holdningen min. Og er glad jeg ikke er som Østerikerne, de er assholes. Kinesere er også assholes, legger han til.

Vi får servert en god lunch på en lokal restaurant i nærheten. Det er godt. Det er sol nå. Jeg merker at jeg er litt skuffa. Evakueringen er noe puslete, ikke noe å skrive hjem om.

Klokken 14:00 kjører neste båt. Jeg sitter ved vinduet i denne utrulig varme båten og får masse vann i trynet hele tiden, til stor glede for den gamle innfødte som sitter ved siden av meg. Når vi har kjørt et lite stykke ut på vannet snur plutselig båten og kjører tilbake. Deja vu. Denne gangen plukker vi kun opp et par ekstra passasjerer, og alle i gruppen fra Ocean Tours puster lettet ut.



Fire timer senere er vi fremme i Hanoi. Vi har kjørt båt og buss store deler av dagen og er slitne, men det er ikke over. Etter en liten spisepause og en internettpause tar vi oss til busstasjonen hvor Hoang Long sine busser kjører fra. Hoang Long er de lokale bussene i Vietnam, og "sistevalget" for turister, det var i hvert fall det eneste som var ledig og de kunne ikke bookes gjennom reisebyråer. Vi skal til Danang og Hoi An.

Vi går om bord på bussen og Torkil legger seg i sin seng bakerst i bussen, hvor han ligger skulder til skulder med fem vietnamesere (tror jeg. hans historie fra bussturen får han komme med selv, hvis han vil).



Jeg legger meg i min seng som er litt mer romslig, siden jeg har midtgangen til høyre for meg, og begynner å lese boka mi (Vindens Skygge, som forresten en Canadier jeg traff også leste, bare på engelsk. Ganske utrulig.). Plutselig river noen boka ut fra hendene mine. Jeg snur meg til venstre og ovenfor meg smiler en liten vietnamesisk jente på kanskje fire år. "Hello!" sier hun og jeg legger merke til at hun mangler to framtenner. Hello sier jeg. Hun gir meg boka tilbake og jeg sier takk. Plutselig kommer tvillingsøsteren hennes og hun sier også Hello og smiler og viser at hun mangler to framtenner hun og. De stjeler boken min et par ganger hver i løpet av kvelden til de blir lei og sovner. Til slutt sovner jeg og, etter å ha hørt gjennnom nesten alle podkastene på mobilen min.

Dagen etter stopper bussen klokken 6:30 og vi får servert en grei frokost. Vi snakker med noen av de andre vestlige som er på bussen, og ingen av de vet når bussen skal være fremme i Danang. Dette bekymrer meg.

Rundt 13:00 stopper bussen igjen og vi får servert lunch. Vi hadde regnet med å være fremme nå. Jeg blir enda mer bekymret.

Klokken 18:00 er vi fremme i Danang. Det er blitt mørkt. Vi er fem vestlige som skaffer en minibuss som kjører oss til Hoi An på under en time. Det er den mest effektive bussen jeg har sittet på. Når noen skulle av så stoppet bussen kun en brøkdel av et sekund. Det var utrulig.

Hoi An er en fin by. Vi spiser og finner (etter mye om og men) hostellet Hop Yen.

Vi sover.

Vi står opp og vandrer rundt i Hoi An. Vi betaler for 5 sights, men siden vi kun har en time på oss får vi kun sett fire.

Vi tar verdens minst effektive buss tilbake til Danang, men går av på togstasjonen.


Toget er over en time forsinket. Win hadde rett. Trains in Vietnam are shit.

Vi sitter på toget. Ovenfor min liggeplass sitter en Vietnamesisk mafiaboss. Han bruker resten av togturen til å høre på høy musikk på mobilen sin og plystre med. I bare undertøyet.

23:00. Toget skulle ha vært fremme for over en time siden. Mafiabossen, som har fått på seg dressen igjen, peker på klokka og rister på hodet.

Mange sniker i køen ut av togstasjonen. Jeg utbryter: Er det mulig?! En mann svarer meg på norsk at han beklager. Nha Trang er turistland, uten tvil.

Vi finner hostellet, spiser og sover.

Jeg åpner forsiktig øynene. Airconditionen rett ved siden av meg blåser ennå på dyna mi som den gjorde i hele natt. Evakueringen fra Conson er allerede blitt et fjernt minne. Luksushungeren har kommet over meg allerede. Jeg former dagens første tanker: Vi må bytte bosted i Nha Trang. Vi sjekker ut av hostellet og inn på et hotell. Og drar til STRANDA.

Ring meg når du skal til stranda
Vi skal gjøre alt i sommer
Så la oss prate som om regninga aldri kommer
oh yeah yeah
Dra på by'n og bruk opp en mill (Dong),
for i mårra ekke noenting å grue seg til.

Hvordan komme seg fra Chongzuo til Hanoi paa en dag

Hei,
Det er sikkert mange av dere som lurer paa hvordan man kan komme seg fra Chongzuo Ecology Park helt soer i Kina til Hanoi i Vietnam, saa her foelger en kjapp guide.

1. Soerg for at du faar med deg soloppgang i parken, om sommeren er den rundt halv seks. Dette er det beste tidspunktet aa observere apene paa. Det finnes et observasjonstaarn bare et par kilometer med steinlagt sti fra soveplassene. Spis rikelig med frokost, det blir en lang dag uten mye rom for pauser.
2. Hvis du har flaks skal noen av de ansatte i parken til Chongzuo by paa morgenen, sitt paa med dem. Hvis ikke maa du proeve aa ta minibuss, de gaar visstnok hvert kvarter. Det gaar visstnok ogsaa ann aa ta minibuss via Bia Lam til Pingxiang, men det gjoer du paa egen risiko.
3. Naar de ansatte har sluppet deg av paa bussstasjonen i Chongzuo er det bare aa kjoepe billetter til Pingxiang. Pingxiang uttales heldigvis rett frem, husk aa holde opp like mange fingre som billetter du skal kjoepe, saa ordner det seg. Finn ut hvordan Pingxiang skrives paa kinesisk saa blir det lettere aa finne bussen.
4. Etter to timer paa en 25 seters buss som viser bootleg kinesisk film er du fremme i Pingxiang. Her er det nok av folk som vil ta deg til grensa, taxi er alltid greit. Proev aa faa dem til a skru paa taksameteret, evt forhandle deg til en pris paa rundt 20-30 yuan.
5. Sjaafoeren og hans medsammensvorne vil proeve aa veksle penger med deg, dette kan vaere smart da det ikke er saa lett aa faa vekslet penger paa den andre siden av grensen (viste det seg). Men husk aa forhandle frem en god kurs her, f.eks 2700-2800 donge for 1 yuan.
6. Grensen gaar du over seg selv, og er faktisk en severdighet verdt 4 av 5 mulige kinesiske A-er. Fint nok. Det er ikke noe problem aa komme seg ut av Kina, saa lenge du ikke har klippet haaret og faatt deg langt skjegg siden du fikk passet ditt. Inn i Vietnam er ei heller ikke noe problem, no questions asked, saa ikke ta deg bryet med aa kjoepe billige flybilletter ut av landet, eller skaffe deg visum.
7. Hvis du har vaert smart har du naa litt vietnamesiske penger saa du kan ta golfkart for 10 000 dong (3-4 kr) til naermeste by. Hvis ikke saa gaar du til du finner noen motorsyklister som du tror aksepterer kinesiske yuan.
8. Naar de slipper deg av og det viser seg at de ikke aksepterer yuan faar du bare proeve aa finne noen lokale aa veksle med, det ordner seg nok. Ikke bli overrasket hvis vietnameserene proever aa heve stemmen i et forsoek paa aa gjoere det lettere for deg aa forstaa hva de sier.
9. Bussen direkte fra landsbussen til Hanoi koster 80 000 dong, saa hvis du fortsatt ikke har saa mye vietnamesiske penger maa du finne minibanken i byen. Spoer deg frem, det er egentlig bare 200 meter. Ta ut minst en million.
10. Kom deg tilbake til busstasjonen, som egentlig bare er en ubeskrivbar benk, stapp sekken inn i minibussen og stapp deg selv inn paa et sete. Hvis du har flaks faar du seterygg og ikke plastikkrakk. Minibussen har 18 seter, dvs. plass til ca 27. Ikke bli overrasket hvis minibussen stopper og tar opp nye passasjerer, uansett hvor lite blodomloep du har i nedre halvdel av kroppen er det plass til en til.
11. Tre og en halv time senere er du i Hanoi, finn gjerne ut hvor i Hanoi du vil settes av paa forhaand, Gia Lam funker fint. Ta taxi derifra til addressen til hostellet du skal bruke, pass paa at taksameteret gaar. Ikke bli overrasket hvis du ser flere vestlige enn vietnamesere i gata. Det er nok av muligheter for aa faa i seg mat, du er nok sulten etter aa ikke ha spist siden frokost, burgeren paa La Place cafe anbefales.

Haaper guiden kan vaere til nytte for andre!

The Magnetic Nobleman - Hanoi

Vi er kommet inn i Vietnam, og er i Hanoi. Det var en kronglete reise fra Chongzhou til Hanoi, mer om det kommer nok senere.

I mellomtiden kan dere sjekke ut nye filmklipp her:
http://s464.photobucket.com/albums/rr9/andreaspaleas/

og nye bilder her:
http://picasaweb.google.com/103710989802931787495/DenLengsteTogreisen

Welcome to China

Selv om vi fortsatt er i Kina drister jeg meg til et blogginnlegg om
hvordan grenseovergangen fra Kazakhstan til Kina var. Som Andreas har
skrevet er vi Chengdu, i dag har vi sett gamle
demninger/vanningsystemer og gaatt litt i kinesisk skog. Deilig med
litt frisk luft naar man bor midt i en forurenset storby!

Togturen fra Almaty i Kazakhstan til Urumqi i Kina tar halvannet
doegn. Avstanden i luftlinje er bare 840 km, og selv om toget tar en
ganske stor omvei for aa komme seg rundt noen fjell er det ikke
distansen som gjoer at turen tar over 24 timer. Det er ikke bare-bare
aa krysse grensen til Kina med tog. Spesielt ikke naar omraadet man
skal inn i for ca ett aar siden hadde opptoeyer hvor godt over hundre
kinesere doede og over tusen til ble skadet. Kanskje ikke saa rart at
toget vi tok bare gaar en gang i uken.

Da toget rullet inn paa stasjonen naermest grensen fra kasakstansk
side hadde vi nok bare vaert vaakne i et par timer, til tross for at
klokke var halv fire paa ettermiddagen. Vi bodde luksurioest i en
tomannskupe, saa vi sov lenge og slappet av uten forstyrrelser. Da vi
kikket ut vinduet saa vi ikke bare en haug av folk med all sin
baggasje paa vei ut av stasjonen, men ogsaa en fin rekke med soldater
som passet paa at uvedkommede ikke kom inn paa platformen. Foere var
pakker vi sammen de viktigste sakene(lesestoff, mp3spiller, vann) og
gaar av plattformen for aa se litt naermere paa hva som skjer. En
kasakstansk dame i uniform faar i samarbeid med konduktoeren paa
vognen gitt oss beskjed om at hun skulle ha passet vaart, og det fikk
hun. Billettene vaare ble ogsaa tatt fra oss.

Saa da sto vi der, uten pass og uten anelse om hva som skjer,
stirrende paa en rekke soldater som vi aldri i livet turte aa passere
uten pass eller billett. Vi var til slutt omtrent de eneste som ikke
hadde gaatt inn i stasjonsbygningen bak soldatene, unntaket var en
annen turist, en dame som heller ikke skjoente hva som foregikk. Etter
et par minutter kjoerte toget av gaarde. Vi sto fortsatt paa
stasjonen. Soldatene dro og, og vi hadde visst ikke noe annet valg enn
aa sjekke ut hva stasjonsbygningen hadde aa by paa.

Inne i stasjonsbygningen sto det skilt som tydet paa at vi uansett
maatte vente i over fire timer paa stasjonen. Etter en time hadde vi
baade rukket aa snakke litt fotball med den ene kineseren som turte
snakke med oss og aa konstantere at
stasjonen var ganske lik en norsk en: noen do-er, en ventesal og en dyr
men vanlig restaurant/kiosk. Da begynte folk aa bevege paa seg, toget
var visst kommet tilbake paa stasjonen. Det var visst her toget
skulle bytte hjulbredde, Kinas tog kjoerer nemlig paa smalere spor enn
europeiske. Vi kom oss paa toget. Heldigvis kjenner konduktoeren alle
i vogna etter et snaut doegn saa man trenger visst ikke billett. Det
tok ikke lange tiden foer toget var i bevegelse igjen. Vi hadde
fortsatt ikke passene vaare. I tillegg var toget naermest folketomt i
forhold til tidligere, tydelig at de fleste velger en annen vei over grensa.

En kasakstansk grensevakt kommer innom kupeen og spoer om vi har med
oss over 3000 dollar. Det har vi ikke, saa hun drar igjen. Saa faar
vi billettene vaare fra vaar konduktoer. Toget stopper litt ved det
som ser ut som kasakstans militaerbase ved grensen, de hadde fin
fotballbane. Etter aa ha kjoert litt til kommer konduktoeren ogsaa med
passene vaare. Det kasakstanske visumet er stemplet og vi faar dermed
ikke komme inn i kasakstan igjen. Med passet i haanda faar vi ogsa
endelig fyllt ut immigrasjonskortene til Kina. Saa kommer et par
kasakstanske soldater inn i vogna, de ber oss gaa inn i kupeen og
lukker kupedoeren. Rett etterpaa aapner de den igjen, ber oss gaa ut,
og tar et kjapt soek igjennom bagasjen. Saa maa vi inn igjen og de
lukker doeren paa nytt.

Fire og en halv time etter at vi stoppet paa stasjonen kjoerer toget
igjennom ingenmannsland mellom Kasakstan og Kina, utsikten var vakker
og det fristet aa baade filme og ta bilde av den. Heldigvis unngikk vi
stort sett det. Konduktoeren passet ogsaa paa at alle i vogna som
maatte det gikk paa toalettet, det var tydelig at vi hadde mer venting
foran oss.

Vi stopper paa den kinesiske siden, hvor vi faar en rekke besoek.
Foerst faar vi besoek av en kinesisk dame i hvit sykepleieruniform.
Hun peker en laserdings i panna vaar, og konstanterer visst med det at
vi begge er friske. Saa kommer en ung soldat inn og sjekker passene
vaare. Etter aa ha proevd aa uttale navnene vaare og sjekket visaet
spoer han "Student?". Jeg nikker bekreftende og sier "Yes, in Norway".
Han begynner umiddelbart aa mase om noe jeg ikke forstaar, saa to
andre soldater blir tilkalt for aa bistaa med oversetting. Til slutt
faar jeg forklart at jeg bare skal vaere turist i Kina, og ikke har
noen planer om aa studere der. Innimellom faar soldatene tid til aa
more seg over hvor langt haar Andreas har i passet sitt. "Beautiful"
spoekte den ene soldaten, og stemningen begynte aa bli slik vi husket
den fra den russisk-kasakstanske grensa.

Litt senere kommer en ny soldat og sjekker immigrasjonskortene,
noterer litt paa dem og tar med seg dem og pass. Saa kommer en dame
inn, hun sjekker boekene vaare, ber oss loefte sengene og ber meg
pakke litt ut av bagasjen min. Heldigvis ligger guideboka i topplokket
paa sekken, et sted de ikke ba meg sjekke. Vi venter litt til foer
enda en ung soldat kommer inn. Han ber om aa faa see pa kameraet jeg
har liggende, og spoer om vi har flere. Jeg svarer nei, men innser
kjapt naar han ber om aa faa sjekke veskene at han sikkert vil se paa
videokameraet og. Etter aa ha gaatt igjennom bildene paa mitt kamera,
hjelper Andreas han med aa se paa de siste minuttene han har filmet.
En kvinnelig soldat kommer ogsaa inn og bistaar med granskingen, de
ender opp med aa gaa igjennom begge mobilene vaare og et par av
boekene. Mens den kvinnelige soldaten var mest interessert i aa
diskutere med meg hvilken modell av nokia mobilen min var, fokuserte
han andre paa aa proeve aa uttale "pekebok". Det klarte han til slutt,
men han ble stum da det foerste bildet han slo opp paa var det av et
kondom.

De to soldatene oppholdt seg sikkert i kupeen i femten minutter mens
de klikket seg gjennom bilder og sjekket boeker. At togrutetabellboka
mi inneholdt en egen seksjon om taiwan fikk de med seg, men det gikk
visst greit. GPS-en min var det siste de sjekket, og etter aa ha
funnet ut hvor mye den kostet og proevd aa stille klokka til
Beijingtid(den hadde visst bare Hong Kong-tid, som er det samme), sa
de seg fornoeyde. De reiste seg, og den mannlige soldaten tok meg i
haanden og sa "Welcome to China!". Naaja, vi hadde fortsatt ikke
passene vaare.

Litt senere kom enda en soldat, og han hadde passene vaare. Etter aa
ha proevd aa uttale navnene vaare fikk vi dem, og jommen hadde ikke de
kinesiske visumene faatt seg sine foerste stempel. Rundt midnatt
kasakstansk tid, 8-9 timer etter at vi stoppet paa den kasakstanske
siden av grensen, rullet toget igjen mot Urumqi.

http://en.wikipedia.org/wiki/Laowai
Det er rart å plutselig være en minoritet. Å få "laowai" slengt etter
seg på gaten hele tiden. Laowai er utlending på kinesisk. Egentlig et
nøytralt ord, men det er noe med måten det blir sagt på, og det at det
ofte blir etterfulgt av knising og peking. Det var sjarmerende i
starten, og forståelig i vest hvor det er færre turister, men at det
fortsetter her i Chengdu er litt rart. For her er det flere
utlendinger. Det er kanskje litt mer hvisking her og ikke like mye
peking. Likevel hører du det. Laowai. De endeløse syngende "helloòó"
er litt bedre, for da kan du i det minste svare på kinesisk: "nihao".




I dag så vi den gigantiske buddaen(se bildet, torkil til høyre i
bildet) på 71 meter, i Leshan. Den var utrolig stor. Da vi kom tilbake
til Chengdu pøsregnet det. Varmt regn føltes rart.
Alle klærne mine ble søkkvåte. Så nå sitter jeg her, barbeint, i
shorts og tenker på det at jeg er en laowai og om jeg skal spise
kvelds og legge meg eller om jeg skal være sent oppe for å se
semifinalen sammen med Torkil. Me ser...

Er i Chengdu

Vi er kommet til Chengdu. Byen er kjent for å ha veldig avslappede
innbyggere, så vi valgte å slappe av og planlegge turen videre hele
ettermiddagen. I morgen skal vi se pandaer.

Men egentlig vil jeg bare vise noe fra i går kveld da vi ventet på
toget vårt. Torkil satte seg på sekken sin og begynte å løse
yajilinpuzzlesene som han alltid pleier på lengre stopp. Dette syns
kineserne var usedvanlig spennende:
http://s464.photobucket.com/albums/rr9/andreaspaleas/?action=view&current=MOV01699.mp4

Det var et herlig skue.

Legger meg snart nå. God natt.

Kort oppdatering med bilder

Hei

Nå er vi i Xi'an i Kina. Vi er kommet fra asken til ilden når det
gjelder internettsensur. Så jeg tester ut å publisere bilder ved å
maile dem til bloggen. Er spent på hvordan det funker.

Bildene er diverse bilder fra de lange togturene våre og mange bilder
fra kina. Blant annet den kinesiske mur, bilder fra sykkeltur oppå og
rundt bymuren til Xi'an og et bilde fra i dag hvor Torkil traff og ble
venn med den kinesiske versjonen av Rybaka.

Det feteste vi gjorde i går var nok syklingen på muren. Se filmklipp
her: http://s464.photobucket.com/albums/rr9/andreaspaleas/?action=view&current=MOV01681.mp4

Har sett at en del bilder og filmklipp ikke har blitt lagt ut
tidligere. Siden vi kun oppholder oss i syke kommunistland er det
vanskelig å få fikset det.
Men alle bilder fra tidligere finner dere uansett her:
http://picasaweb.google.com/torkilv/DenLengsteTogreisen?authkey=Gv1sRgCOO3vK2sr9fGYw&feat=directlink
Og alle filmklipp finnes her:
http://s464.photobucket.com/albums/rr9/andreaspaleas/

Moskva - Alma Ata del 1

Fra Moskva til Alma Ata er det 4017 km, godt over dobbelt så langt som fra Lindenses til Nordkapp. Det går tog annenhver dag fra Moskva til Kasakhstans gamle hovedstad, turen tar litt over 4 døgn. Det er ikke så mange som tar reisen absolutt hele veien, da vi reiste var det såvidt jeg kan huske ikke noen fra vår vogn som gjorde det, togstrekningen dekker en god del av Russland nord for det kaspiske hav og Kazakhstan fra vest til øst.

Dette er den lengste togetappen på hele turen vår, og også den første med overnatting. Vi var derfor veldig spente i timene før avreise, som ble brukt til å vente på at toget skulle dukke opp på stasjonen. Følelsen da toget endelig startet å kjøre var veldig deilig, endelig var vi på tur! Vi delte kupe med to andre, sengene var definitivt ikke laget for folk som var lengre enn 1.80, men vi klarte oss fint. Dessverre var det ikke mulig å åpne vinduene og det var ikke noe air-condition, noe som ville påvirke aktivitetsnivået senere.

Våre første kupekamerater var Paulina og Valerie, en ung jente på 11 og bestemoren, som skulle til byen Kazakhstan i Kazakhstan for sommeren. Moren til Paulina var veldig glad da hun hørte at vi bare snakket engelsk, da kunne Paulina få øvd seg litt! Det fikk hun, men engelsken hennes bestod for det meste i lange tenkepauser før hun kanskje fant en engelsk glose, fulgt av en lang strøm av russiske ord. Vi fikk etterhvert til å snakke greit sammen, og det ble to hyggelige døgn med dem. Vi spilte kort, delte bilder og sang litt Fairytale.



For som med alle russere kom Eurovision og Rybak på banen etterhvert. Kvelden før grenseovergangene, og stoppet Kazakhstan hvor Paulina og baboen(kort for babuscha, bestemor) hennes skulle av, sa også disse russerne at jeg lignet på Rybak. Dette førte til noen lattermilde grenseoverganger hvor Paulina var påpasselig med å påpeke hvor lik jeg var Rybak og hvor mye Andreas ser ut som en jente på passbildet hans. Grenseovergangene gikk ellers fint, selv om det etterhvert ble litt slitsomt å bli vekket for å vise frem passet sitt. Vi krysset nemlig grensen tre ganger med toget, noe som betyr minst seks grensekontroller, og i vårt tilfelle et par ekstra. En av personene som ville se passet vårt var ikke uniformert, og vi var litt nervøse når han eksaminerte passene våre og spurte oss om hva vi skulle på grei engelsk. Når han så sier "Andreas, Torkil ........ Im a doctor" var det ikke vanskelig å smile litt. Han tok tempen vår(min var 36.2 i armhulen, Andreas sin 36.8) og var fornøyd.

Her er en liten film av hvordan det så ut utenfor:

St. Petersburg - Moskva

Etter at sjokket hadde lagt seg ble vaar opplevelse av St. Petersburg
mye bedre. Vi hadde to hele dager i St. Petersburg og fikk sett og
opplevd mye forskjellig.

Vi saa mange sights, og veldig mange russere som poserte for kameraet
foran sightsene. Her er et bilde av meg(andreas) og et bilde av Torkil
som poserer foran de som poserer.





Vi sightseet som sagt rundt om kring. Den andre dagen dro vi for
eksempel utenfor byen, til Peterhof (eller PeterGof som det egentlig
heter) og saa paa fontenene der.



Det var mange mennesker der.


Vi bodde like ved Hermitagen og det var visst veldig mye militaere i
byen, siden det var mange som gikk ut av militaerskolen rundt denne
tiden.


Paa hostellet vaart, Location Hostel, ble vi kjent med flere hyggelige
mennesker. Torkil ble som nevnt kjent som Torkil Rybaka fordi han
ligner saann paa Aleksander Rybak, og det ble mye humor rundt dette
(ogsaa senere paa togreisen, gled dere). Vi terget paa oss noen godt
voksne folk som bodde paa hostellet vaart (grunnet at alle hoteller
var fulle, pga militaerskolegreiene) fordi vi snakket sammen paa
kjokkenet litt sent paa kvelden. Da en gammel dame kjeftet paa oss
hadde vaare russiske venner bare en ting aa si: "She is craazy".

Den siste dagen da vi skulle tilbake til hostellet var plutselig hele
omraadet stengt av. Vi kom oss riktignok forbi sperringene ved aa si
det magiske ordet "hotell" paa russisk (med ganske feil uttale) og da
slapp vi rett gjennom.

Grunnen til at omraadet var avstengt var fordi det rundt Hermitagen
skulle vaere en gigantisk gatefest, en slags russefeiring for alle
elevene som var ferdige med skolen. La oss si at det var hele
russetiden samlet paa en natt, med skoleelever fra hele Russland
samlet i St. Petersburg. Da kvelden kom var gatene stappfulle av folk
og vi var paa magisk vis kommet innenfor de nevnte sperringene (siden
vi bodde der) og fikk av den grunn vaere med paa denne festen.

Det var masse showgreier paa flere scener og vi saa bl.a. en tidligere
eurovisionfyr og circus de soleil.

Her er jeg og mine nye venner.


Her er Torkil med en GAVE paa hodet, som han fikk av en hviterusser vi traff.

Men det aller beste var avslutningen, et kjempemessig fyrverkerishow,
med musikk til, som varte i en halv time eller noe.


Her er et filmklipp fra finalen av fyrverkeriet:

Det er det sykeste fyrverkeriet jeg har sett i mitt liv.

Vi la oss klokken tre og sto opp klokken fem dagen etter og gikk hele
veien til togstasjonen (metroen var stengt av en uviss grunn). Der tok
ekspresstoget mot Moskva. Toget var veldig fly-aktig og det var
vanskelig aa sove i de harde setene. Den vaerste togturen til naa,
syns jeg.

I Moskva ble ikke sjokket saa stort, og vi fant saagar frem uten kart
hele tiden vi var der. Vi brukte kun metrokartene og andre offentlige
kart. Vi kom oss til Hostellet og jeg sovnet med en gang.


Senere paa dagen dro vi ut og hang paa den Roede plass og tok det med
ro resten av dagen, spiste noe god mat og greier.
Her er et bilde jeg ikke klarer aa snu i picasaalbumet:


Dagen etter kom vi oss inn i Kremlin og saa paa mye av det som var
der. Et museum om historien til Moskva, hvor andre verdenskrig og
sovjet/kommunisme var utelatt (vi ble skuffet). Samme kveld gikk vi om
bord paa toget til Almaty, den lengste togreisen vaar begynte naa. Mer
om den utrolige ferden kommer snart.

Sjokket St.Petersburg

http://picasaweb.google.com/torkilv/DenLengsteTogreisen?feat=directlink"The first 24 hours in Saint Petersburg may be a shock to the system. The
welcome from immigration officials seems like a hang-over from Communist times-
don't expect to be spoken to or even looked at by officials. Flying into Saint
Petersburg may seem unusual, with the sight of old concrete tower blocks and
factory chimneys. The suburbs of the city are a contrast to those with which you
may be familiar. Nevsky Prospekt is the most 'Westernized' street in the city
and would be more familiar to Westerners traveling to Saint Petersburg. If you
are from a Western country, you will find this either shocking or amusing. "
http://wikitravel.org/en/St_Petersburg

Da toget fra Helsinki stoppet i St. Petersburg trodde vi begge det fortsatt var en time igjen til vi var fremme. Dvs. en time ekstra soevn. Den timen fikk vi ikke. St. Petersburg ligger en time foran Helsinki. I hui og hast pakket vi sammen nakkepute, oereplugger og sovebriller og satte vaare foetter paa russisk jord. Litt oere i hodet slet vi med aa finne veien ut av stasjonen, den var nemlig gjennom en bakgate og ikke gjennom sentralhallen. Da vi endelig kom oss ut slet vi med aa finne veien inn igjen, for aa faa tak i et kart. Den kampen ga vi opp, istedet noeyde vi oss med et metrokart. Etter aa ha tatt ut penger to ganger, vi fant ut at minibanker har en tendens til aa spy ut litt vel store sedler, fikk vi da ogsaa kjoept to metrotokens. Med dem kom vi oss inn paa metrostasjonen. Stasjonene viste seg aa vaere severdigheter i seg selv. Digre haller med soeyler , ornamenter og marmorbelagte vegger. Vi leste et par metrokart til og jobbet hardt med aa huske hva stasjonen vi skulle ble kalt med kyrilliske tegn.


Ute i St. Petersburgs gater saa vi stasjonen vi skulle ta tog til Moskva fra. Foer det skulle vi bo tre netter paa "Location Hostel". Hostellet skulle ligge i andre enden av Nevskij Prospekt. Siden vi er frisk norsk ungdom tok vi beina fatt med sekkene paa ryggen. Da vi hadde kommet oss til neste metrostasjon, for det fantes selvfoelgelig en metrostasjon som var naermere, var vi baade slitne og sultne. Da var det greit at Subway(som uttalles likt som "take-away" paa russisk) ogsaa har kommet til gamle Leningrad, akkurat som til Turku. I 45 minutter satt vi der og noet Maradona trikse med baller som kom hans vei paa sidelinjen, mens vi spiste hver vaar footlong BLT-sandwhich.

Da dommeren hadde blaast i floeyta trasket vi videre oppover St. Petersburgs travle handlegate. I enden av gata saa vi Hermitagen, som hostellet skuller rett ved siden av, og Admiralitejski, som ga navn til gata hostellet skulle ligge i. Byggene var majestetiske i seg selv, og ga Helsinki en hard kamp om arkitektur-prisen. Byggene er saapass kjente at russerne hadde plassert et av faa turistinfosenter der, saa endelig ble det kart. Turistinfosenteret var forresten gjemt bak en rekke busser med politi og militaere, som viste seg aa vaere utplassert som sikkerhet til Faithless-konserten som skulle samme kveld. Paa kartet fant vi en gate som het Admiralitejski, saa vi proevde oss paa nr. 8 i den. Det var feil, portvakten jagde oss ut raskere enn vi fikk sagt "Location Hostel", saa vi antok at det var feil gate. Etter aa haa gaatt rundt kvartalet fant vi ut at det neppe var i den gaten at hostellet laa.


Tilbake paa turistinfosenteret spurte vi etter "Location Hostel", men det var nok ikke for aa gjoere hostellet lett aa finne at hostelleierne valgte det navnet. Adressen hjalp mer, det viste seg at de russiske byplanleggerne hadde funnet det for godt aa gi to gater rett ved siden av Admiraliteten navn etter Admiralitetetn. 100 meter unna fant vi hostellingangen, og fem etasjer senere var vi fremme. Toget stoppet 13.45 paa Finlandskij stasjon i St. Petersburg og klokken var rundt halv syv naar vi var fremme.

Resten av kvelden slappet vi av paa hostellet, vi hadde faatt nok av St. Petersburg for en liten stund. Vi fikk riktignok med oss den veldig hippe aapningen av fotoutstillingen i trappeoppgangen til hostellet. Trendy russere minglet til musikk fra artister som hovedsaklig brukte iPad, iPhone og kamskjell som instrument. Det tok oss nok 24 timer aa bli vant til St. Petersburg.

Flere bilder fra turen frem til naa finner du her:

http://picasaweb.google.com/torkilv/DenLengsteTogreisen?authkey=Gv1sRgCOO3vK2sr9fGYw&feat=directlink

Russisk for nybegynnere (St. petersburg)

Vi er i St. Petersburg og alt er bra. Vi har de siste dagene rotet rundt i Russlands svar paa Paris, og faatt med oss baade Louvre og Versailles. Bra saker.  Vi har ogsaa etterhvert begynt aa faa dreisen paa de kyrilliske bokstavene, som er til forveksling likt det latinske, bare at det ikke er likt. P er R, B er V, b er B, Y er U, H er N og baklengs N er I, det begynner aa sitte etterhvert. Vi har etterhvert ogsaa begynt aa vende oss til aa bli snakket til paa rask og kanskje litt sint russisk uten aa ha sjangs til aa forstaa hva som blir sagt eller mulighet til aa  vite hva vi skal svare(Ya ne panemayu, jeg forstaar ikke,  boer vi snart klare aa huske aa si).

Det er siste dag paa skolen for alle som gaar paa militaerakademi i St.Petersburg i dag, og det ligger ann til full fest. Masse folk i uniform overalt og generelt god steming. Hotellene er visst saa fulle at familier flytter inn paa hostel (og klager over braak fra ungdommene som sover paa samme hostell). I tillegg er det jo ganske lyst for tiden, siden vi er saa langt nord og det er sommer. Dette feirer de i St. petersburg som "White Nights". Paa hostellet feirer de sommeren med en fotoutstilling, som hadde aapning samme kveld som vi kom. Stappfullt av hippe russere og musikk spilt av to dj-er, med to iPhone-er og en iPad som hovedinstrument og innslag av kamskjell.

I kveld skal vi ut og se paa fyrverkeriet i forbindelse med feiringen, blir en fin avslutning paa vaare dager i St. Petersburg. I morgen tidlig drar vi til Moskva for aa faa med oss det viktigste der paa 24 timer, saa venter fire dager med tog. Vi gleder oss veldig til togturen. Kanskje gleder vi oss saa mye fordi vi er slitne i beina etter all sightseeingen, men vi har sovet saa mye paa togene saa langt at vi foeler vi nesten ikke har vaert paa no tog. Det kommer seg nok med fire dager i strekk. Vi fikk bekreftelse paa at Alma Ata-Kina billettene  er i boks i gaar, etter aa ha kjappet oss med aa sende over kopi av kinesisk visum og pass Saa da er alt klart for Kina.

Hvis russisk er problematisk er nok kinesisk hakket vanskeligere, fram med pekeboka!

Bilder

Hei

Her kommer en del bilder fra de foerste dagene av reisen.

Tok snikfoto av sjakkspilling paa biblioteket i Stockholm

Her filmer jeg (andreas) en pixelfigur i Stockholm. Tror ikke den blir med i selve filmen. Ikke se frem til selve filmen forresten, hvis det i det hele tatt blir en film.

Her er et bilde av meg som gjorde det jeg gjorde mest de foerste dagene av togreisen. Sov. Overalt.

Turku er kulturby 2011, ikke 2010 som vi foerst trodde.

Eating in Helsinki. Nei vent, det var i Turku.

Og til slutt, et bilde fra i dag jeg ikke kunne vente med aa legge ut. Russisk jente som bor paa hostellet med oss som poserer ved siden av Torkil «Alexander Rybaka» Vederhus og blir tatt bilde av. Uten at jeg har sagt NOE om at han er prikk lik Alexander Rybak. De paapekte det selv, uoppfordret. Morsomste oeyeblikket til naa.

Mer fra St. Petersburg kommer kanskje i morgen.

A close shave - Visum-skandalen 2010

Den 4. juni skulle vi hatt alle visum og pass i hende, men det viste seg å ikke bli så lett. Visumet til Kazakstan tok lengre tid enn Helge fra Privjet hadde forventet. Så vi ringte ham hver dag og det ble utsatt mer og mer. Slik fortsatte det helt til dagen för vi skulle reise, på mandag. Da steg panikken i oss (eller meg, andreas) og vi begynte å legge plan b og c. Vi kunne hente ut passene uten visum til Kazakstan og fly over fra Russland, vi kunne droppe hele turen. Men problemet var at ambassaden til Kazakstan hadde passene våre og de hadde stengt for dagen, så vi ville ikke fått passen för toget vårt gikk på tirsdagen uansett. Det endte med at Helge fra privjet ringte til ambassaden (etter stengetid) og presset dem litt. Da kom det frem at visumene våre var «garantert» klare i morgen (tirsdag), men dette var jo også etter at toget vårt hadde gått. Vi ble svette, det gikk ingen senere tog som vi kunne ta for å nå ferja, og fly eller buss var også kjipt og dyrt.

Det vi gjorde var å spörre om Helge fra Privjet kunne sende passene med dhl, og det kunne han. No problem sa han. Så i går på bussen til Karlstad fikk Torkil en telefon fra ambassaden og spurte han om opplysningene i söknaden vår var korrekte, om vi skulle ha double eller single entry. Vi fikk kun single entry, så krysser fingrene for at det går bra på toget fra Moskva til Alamaty, noe det burde ifölge seat61.com og andre nettsider. Deretter fikk vi melding om at pakken var sendt fra privjet, med sporingsnummer.

Hopp frem i tid, til i dag. Vi er kommet til Helsinki og har sjekket inn på hostellet. Har dere fått en pakke? Nei det har vi ikke. Svetten renner. Vi löper sporenstreks bort til internettboothen og sjekker sporingsnummeret. «No information found» sto det på skjermen. Kjempeproblem. Vi ringer til Helge fra privjet og han finner ut at han har gitt oss feil sporingsnummer. Det riktige sporingsnummeret viser at pakken er kommet til Helsinki, og i dette sekund leveres pakken bak ryggen vår til resepsjonen. Resepsjonisten prikker Torkil på skulderen og spör: «Looking for this?». Vi åpner spent pakken fra Privjet. Tenk om alt som er oppi kun er en lapp hvor det står Haha lurte dere mvh Helge fra Privjet. Men nei, der var passene våre, med stilige Privjet-omslag og to megaråe Privjet-penner var også med i pakken. Inni passene var også visum til Kazakstan, Russland og Kina.

Nå begynner vi å snakke togreise her.

Oslo-Helsinki

Vi er fremme i Helsinki og alt er bra.

Vi har reist i to dager, så jeg kjörer en kjapp oppsummering av hvordan reisen har gått hittil. Det blir dessverre ikke noen egenproduserte bilder denne gangen, vi glemte igjen kamerakabelen på hostellet. Akkurat nå sitter vi på en kafé drevet av frivillige ungdommer, kalt Soihtu Café. Ekstremt bra sted, de låner ut laptoper med Ubuntu gratis og har forholdsvis billig kaffe.

Dagen för avreise var en stressende dag, hvertfall for meg(Torkil). Et par möter, litt kubb, mye pakking, visumstress og handling og lite sövn. Lite sövn fikk Andreas og, han sov visst bare en time natten för avreise. På grunn av visumstresset(som Andreas skal skrive om i en annen post) reiste vi av gårde uten pass. Når vi i tillegg måtte starte togreisen med buss for tog var stemningen ikke helt på topp förste dagen.

Vi fikk seks timer i Stockholm, og siden vi var ekstremt trötte begge to var ikke de särlig produktive. Vi fikk likevel med oss at det er noen som skal gifte seg i Stockholm om et par dager.
Det var reklame for brylluppet overalt.

Fra Stockholm tok vi ferje/danskebåt til Turku, bråkete lugar og alt ellers var likt som vi er vant til. Begge sovnet mens vi så på Brasil - Nord-Korea(Heia Nord-Korea!) på TV. I Turku spiste vi subway til frokost, og Andreas sov litt for hver plass  vi satte oss. Toget til Helsinki var fint, og vi er begge enige om at tog utklasser både buss og båt som reisemiddel så langt.

Helsinki glimrer med bra arkitektur overalt, spesielt katedralen var et imponerende syn. Hvorfor har ikke Oslo noe slikt?

I morgen tar vi tog til St. Petersburg, hvor vi skal väre i tre dögn. Hvis noen har noen tips til ting å se der er det bare å si ifra! 

Den lengste pakkelisten

Her er et bilde av sekken min fra forrige togtur jeg var på. Den var ganske tung.

Hva skal man pakke til en lang togreise? Planen er å reise ganske lett, men syns lista er blitt ganske lang allerede jeg.


Pakkeliste for den lengste togreisen

Klær (inkl. det man har på seg):
1 bukse
1 shorts
(1 badeshorts)
4 t-skjorter
7 par sokker
7 boksere
1 lett genser/cardigan
1 regnjakke
1 par walking shoes
1 par sandaler
Belte
1 daypack
pengebelte
hodelykt
lommekniv
skje
oppblåsbar pute
sovepose (+lakenpose ?)
sikkerhetsnåler, strikker og litt tau/vaier
sysett/survival tin (Andreas)
plastposer
gaffatape
tannbørste
såpe
deo
håndvaskemiddel
vannflaske
toalettpapir
solkrem
diaretabletter
solbriller
sov-i-ro
øyemaske
penn
notisblokk
guidebok Kina
guidebok Sør-Øst Asia
phrasebook Kinesisk
phrasebook Russisk
3 bøker hver(koordineres) som kan gis bort
Pass
visum
kopier av pass
vaksinedokumentasjon
helseforsikringsinformasjon
bankkort
billetter
valuta(Russisk, kinesisk, dollar?)
pengebelte
fotokamera/videokamera med lader
sjakkbrett
kortstokk
litt real turmat
mobiltelefon
lader
strømkonvertor


Her er et bilde av meg i min ungdom, da jeg gikk i speideren, på tur, som drikker h-melk rett fra kartongen.

Er det noe som mangler? Er det noe vi ikke bør ha med? Andre tips og innspill mottas med glede i kommentarfeltet under.

Nytt layout, DLT-dokumentar og bilde av enda et fjes

Noen(Tobias) klaget på at jeg aldri oppdaterte Den Lengste Togreisen-bloggen. Dette kan jeg være enig i. Jeg lovte Torkil for noen uker siden at jeg skulle skrive et nytt innlegg, men så brukte jeg så lang tid at han skrev det for meg. Jeg beklager det altså.

Uansett. I dag er det 19 dager til avreise, og det aller meste er fikset. Mest takket være kremmeren fra privjet (Skal dere til Kazakhstan? Jeg kan fikse det og! Skal dere til Kina? Jeg kan fikse det og!). Jeg håper bare han kommer med visumene snart. Fjerde juni sa han de skulle være klare. Vi får se, vi får se. Jeg har forresten endret layouten på bloggen. Veldig togete. Ser det ok ut hos dere? Det burde se greit ut for alle som sitter på en skjerm med oppløsning på 1024x768 eller høyere, og la oss være ærlige, hvem har ikke i det i dag? Er det noen som sitter på 800x600, rekk opp en hånd!

Snart må vi begynne pakkingen også. Vet noen hva som er lurt å ha med seg på togtur i asia? Det er egentlig bare én ting jeg vet jeg skal ha med meg (bortsett fra penger og pass og selvfølgeligheter), og det er SAS Survival Guide.

Denne babyen kan redde våre liv i løpet av reisen. Vi skal jo til jungelen og greier. Jeg burde lage en survival tin til oss begge. Og så burde jeg lese meg opp på farlige slanger og insekter. Jeg tror jeg skal filme en hel del på togturen. Lage en slags dokumentarfilm. Jeg må bare skaffe meg et videokamera først. Det bør være lite, lett, ha god batteritid, ha grei kvalitet og bruke minnekort eller tape. Lurer på om det finnes. Jeg får lete.


Til slutt kommer et bilde av meg akkurat nå, for å opprettholde "bilde av ett fjes per post"-tradisjonen vår. Pluss at alle som ikke vet hvordan jeg ser ut fra før får vite hvordan jeg ser ut. Jeg har kort hår for anledningen, men jeg har egentlig ganske langt hår.

Visum, billetter og drømmer

22 dager til avreise, eller to eksamener og tre sommerfester etter min regning. For ti dager siden fikset Andreas og jeg tilnærmet alt av billetter og visum. Det vil si, vi fikk privjet, et visumselskap til å fikse visum for oss(Russland, Kasakhstan og Kina) og kjøpte togbilletter og bestilte hotell for absolutt ALT fram til vi kommer inn i Kina. Fantastisk deilig å få det unnagjort. Oslo-Stockholm med tog er kanskje den billetten som har vært billigst i forhold til forventningene så langt. 95 svenske ble det, fantastisk tilbud. Ferja over til Åbo er svindyr i forhold.

Vi har brukt realrussia.co.uk til billettene i Russland og Kasakhstan, og det har funket veldig bra. E-tickets har kommet til Russland, så det blir minimalt med stress der. Mer stress blir det i Almati, Kasakhstan hvor vi må hente billettene videre på et kontor. Heldigvis har vi fått booket So Youngs guesthouse for den ene natten vi er der, So Young(som dere ser bilde av) sendte oss detaljerte forklaringer på hvordan vi skulle finne frem og et tips om at vi burde be om TO stempel i passet når vi kom inn i landet. Det sto ingenting om hvorfor.


Jeg har også fått en guidebok om Kina i gave. Den er både en velsignelse og en forbannelse, for hver side jeg leser finner jeg nye ting jeg vil gjøre, og vi har dessverre ikke uendelig med tid. Vest-Kina ser ut til å være fylt med fantastiske opplevelser, veldig mye fet natur og mange forskjellige folkeslag. Guideboka gir inntrykk av at det blir vanskelig å få snakket med noe politikk og andre spennende saker som skjer der borte, så vi får holde oss til været.

Det største hinderet akkurat nå er hvordan vi skal komme oss inn i Vietnam, men det får vi uansett ikke gjort så mye med før vi er i Kina. Enten kjøper vi en returbillett vi ikke kommer til å bruke og får standard-visum for nordmenn, eller så stikker vi innom et vietnamesisk konsulat i Kina og fikser vanlig visum der. Alt arbeidet med å finne ut av visum og billetter har påvirket drømmene mine ganske kraftig. I det siste har jeg flere ganger drømt at vi starter på togturen i feil retning. Dermed rekker vi ikke inn i Russland i tide, og alt ser ut til å gå åt skogen. Heldigvis lar jeg meg sjeldent stresse i drømme, så vi kommer oss på et eller annet vis til Kina uansett.

Snart må vi begynne å tenke på pakking. Tror aldri jeg har gledet meg så mye foran en reise før!

Shangri-La og andre hidden gems i Kina

Det er knappe seks uker til vi skal reise og planleggingen går litt i rykk og napp.
Visum til Russland er fortsatt det største hinderet. Det blir spennende å se hvordan vårt første møte med den russiske ambassade blir, vi krysser fingrene på at ryktene er overdrevne.

Reisen fram til Alma Ata/Almati i Kasakhstan er nå forholdsvis spikret. Vi har fikset hostel i Russland og skal snart få kjøpt billett til den lengste etappen på togreisen, Moskva-Almati. Det blir tre dager i St. Petersburg og ellers en god del tog i starten.
Både i Moskva og Almati er vi ikke mye lenger enn et døgn. Vi har lagt av mest tid til Kina og Vietnam.


Vi kommer nok ikke til å bestille noe i forkant for Kina, vi tar det on-the-go. Som dere ser går det tog nesten overalt. Likevel er det fett å finne ut hva som bør sees, og i Kina er det mye. Vi kommer inn i Kina fra vest, noe ikke mange turister gjør, likevel er det visst i vest det skjer. Litt googling på "hidden gems china" tyder på at områdene rundt Urumqi er bra. For eksempel er visst oasen Turpan, som er på toglinja fra Urumqi, et must: det sier de ihvertfall på virtualtourist.

Et annet område som blir anbefalt flere steder er Shangri-La som ligger sør for Tibet. Området der er visstnok ganske pent, med spennende kultur. Det går ann å ta tog inn til Dali, og buss videre. Er vi heldige har de rukket å lage toglinje helt til Shangri-La.

I tillegg til disse litt mindre stedene skal det nok litt til for at vi ikke stikker innom terracotta-krigerne i Xian(og finner muren i nærheten) og pandaer i Chengdu. Har du noen tips til steder å besøke i Kina er det bare å si ifra i kommentarfeltet? Vi har 14 dager, og kommer nok til å holde oss i vest før vi drar sør til Vietnam.

Andreas sa at en del trodde det var jeg som var avbildet i forrige post, det var det ikke. Legger inn et bilde av meg for sikkerhets skyld.

Hva er den lengste togreisen?

For et år siden kom Torkil over siden seat61.com, en side som handler om en artig skrue og hans togreiser gjennom verden på sete 61 (se bildet). Torkil spurte seg selv: Hvor langt er det mulig å reise med tog?

Svaret finner du i den lengste togreisen. Torkil bestemte seg for å reise fra Oslo til Bangkok nesten utelukkende med tog. Jeg (Andreas) kastet meg på denne reisen. Ruten vår følger den såkalte silkeruten. Jeg siterer Torkil fra den gamle artikkelen på Kanal2.net:

Mange handelsmenn reiste visst via Kasahkstan når de skulle til kina i gamle dager. Over grensa til Kina er det både buddhastatuer og mye annet spennende. Kina er et stort land og man kan gjøre mye rart rundt omkring. Vietnam er et ganske kjent land som virker spennende, og sykt billig. Herifra kan man komme seg til mystiske Kambodsja og turistifiserte Thailand for noen skarve hundrelapper.
Det tar fem dager å reise fra Moskva til Almati med tog, og to dager fra Almati til Urumqi. Almati virker som en digg by så der kan man godt være to-tre dager før man reiser videre til Urumqi(Kina), en reise som tar halvannen dag. Ved Urumqi og sørover kan man få med seg buddhagrotter og lignende. Det er fort hensiktsmessig å beregne 14 dager før man har kommet seg til Hanoi og Vietnam.

I korte trekk er dette den lengste togreisen:
Oslo - Stockholm - St.Petersburg - Moskva - Almati(Kasakhstan) - Urumqi(Kina) - Rundt omkring i Kina - Rundt omkring i Vietnam - Phomh Pehn(Kambodsja) - Bangkok(Thailand)

Og til slutt hjem med fly til Oslo. Akkurat nå kjøper vi enkelte billetter og skaffer visum. Ønsk oss lykke til. Visum til Russland er hårdt.