Moskva - Alma Ata del 1

Fra Moskva til Alma Ata er det 4017 km, godt over dobbelt så langt som fra Lindenses til Nordkapp. Det går tog annenhver dag fra Moskva til Kasakhstans gamle hovedstad, turen tar litt over 4 døgn. Det er ikke så mange som tar reisen absolutt hele veien, da vi reiste var det såvidt jeg kan huske ikke noen fra vår vogn som gjorde det, togstrekningen dekker en god del av Russland nord for det kaspiske hav og Kazakhstan fra vest til øst.

Dette er den lengste togetappen på hele turen vår, og også den første med overnatting. Vi var derfor veldig spente i timene før avreise, som ble brukt til å vente på at toget skulle dukke opp på stasjonen. Følelsen da toget endelig startet å kjøre var veldig deilig, endelig var vi på tur! Vi delte kupe med to andre, sengene var definitivt ikke laget for folk som var lengre enn 1.80, men vi klarte oss fint. Dessverre var det ikke mulig å åpne vinduene og det var ikke noe air-condition, noe som ville påvirke aktivitetsnivået senere.

Våre første kupekamerater var Paulina og Valerie, en ung jente på 11 og bestemoren, som skulle til byen Kazakhstan i Kazakhstan for sommeren. Moren til Paulina var veldig glad da hun hørte at vi bare snakket engelsk, da kunne Paulina få øvd seg litt! Det fikk hun, men engelsken hennes bestod for det meste i lange tenkepauser før hun kanskje fant en engelsk glose, fulgt av en lang strøm av russiske ord. Vi fikk etterhvert til å snakke greit sammen, og det ble to hyggelige døgn med dem. Vi spilte kort, delte bilder og sang litt Fairytale.



For som med alle russere kom Eurovision og Rybak på banen etterhvert. Kvelden før grenseovergangene, og stoppet Kazakhstan hvor Paulina og baboen(kort for babuscha, bestemor) hennes skulle av, sa også disse russerne at jeg lignet på Rybak. Dette førte til noen lattermilde grenseoverganger hvor Paulina var påpasselig med å påpeke hvor lik jeg var Rybak og hvor mye Andreas ser ut som en jente på passbildet hans. Grenseovergangene gikk ellers fint, selv om det etterhvert ble litt slitsomt å bli vekket for å vise frem passet sitt. Vi krysset nemlig grensen tre ganger med toget, noe som betyr minst seks grensekontroller, og i vårt tilfelle et par ekstra. En av personene som ville se passet vårt var ikke uniformert, og vi var litt nervøse når han eksaminerte passene våre og spurte oss om hva vi skulle på grei engelsk. Når han så sier "Andreas, Torkil ........ Im a doctor" var det ikke vanskelig å smile litt. Han tok tempen vår(min var 36.2 i armhulen, Andreas sin 36.8) og var fornøyd.

Her er en liten film av hvordan det så ut utenfor: