Flukten fra Conson og reisen videre

Jeg åpner forsiktig øynene. Det drypper litt fra taket av bungalowen. Jeg følger en regndråpe som faller ned på toppen av myggnettingen min og sklir sakte ned langs det tynne stoffet, dråpen blir mindre og mindre og forsvinner til slutt helt. Jeg former dagens første tanker: Dette er rart. I går da vi cruiste rundt i Halong Bay i båt og i kajakk var det jo strålende sol og knapt en sky på himmelen.

Plutselig stormer tourguiden vår, Win, inn i bungalowen og utbryter: "The typhoon is coming. We h-h-have to evacuate, so the boat will go an hour earlier, at eight thirty". Torkil og jeg rasker hurtig alle sakene våre sammen og løper bort til de andre som er samlet i strandbaren på den private øya. Vi får kun pannekaker til frokost (ok gode, terningkast 4, kunne vært litt mer smak i dem) og blir deretter rushet bort til brygga og stappet inn i en liten speedboat. Jeg skjønner ingenting, tyfonen Conson skulle jo treffe sørkina, ikke Vietnam. Den prognosen hadde tydeligvis endret seg og alle båtene i området er blitt kalt inn til fastlandet.



Speedboaten kjører oss bort til en større båt, den samme som vi cruiset rundt i i går. Kalksteinfjellene som klatrer loddrett opp av vannet ser mer truende ut i dag.

Den større båten setter oss etter en kort tur i land på den største øya i nærheten: Cat Ba. Her skulle vi egentlig ha syklet i dag, men dette blir avlyst på grunn av Conson (You will get a refund, of course). Win forteller at vi nå skal bli kjørt over på den andre siden av øya hvor den første båten vil kjøre oss til fastlandet.

Den omtalte første båten har kjørt et lite stykke ut på vannet. Plutselig snur båten og kjører tilbake. Vi har sneket i køen, en annen tourgruppe skulle kjøre før oss. Win lyver og sier at vi er for tunge og må gå av båten. Alle skjønner at det er løgn når en annen gruppe turister går på båten i stedet for oss. Mange blir sure. Jeg tar det med knusende ro.



Gruppen vår har roet seg litt og jeg setter meg ned med Win, som er tydelig opprørt og stressa. Jeg ber ham ta det kuli. Hjemme i Norge jobber jeg med kundeservice, sier jeg, og folk blir alltid sure, alltid noen som skal lage kvalm og skjelle ut kundeveillederne når det er forsinkelser. Jeg klandrer deg i hvert fall ikke, sier jeg. Win smiler og sier at han setter pris på holdningen min. Og er glad jeg ikke er som Østerikerne, de er assholes. Kinesere er også assholes, legger han til.

Vi får servert en god lunch på en lokal restaurant i nærheten. Det er godt. Det er sol nå. Jeg merker at jeg er litt skuffa. Evakueringen er noe puslete, ikke noe å skrive hjem om.

Klokken 14:00 kjører neste båt. Jeg sitter ved vinduet i denne utrulig varme båten og får masse vann i trynet hele tiden, til stor glede for den gamle innfødte som sitter ved siden av meg. Når vi har kjørt et lite stykke ut på vannet snur plutselig båten og kjører tilbake. Deja vu. Denne gangen plukker vi kun opp et par ekstra passasjerer, og alle i gruppen fra Ocean Tours puster lettet ut.



Fire timer senere er vi fremme i Hanoi. Vi har kjørt båt og buss store deler av dagen og er slitne, men det er ikke over. Etter en liten spisepause og en internettpause tar vi oss til busstasjonen hvor Hoang Long sine busser kjører fra. Hoang Long er de lokale bussene i Vietnam, og "sistevalget" for turister, det var i hvert fall det eneste som var ledig og de kunne ikke bookes gjennom reisebyråer. Vi skal til Danang og Hoi An.

Vi går om bord på bussen og Torkil legger seg i sin seng bakerst i bussen, hvor han ligger skulder til skulder med fem vietnamesere (tror jeg. hans historie fra bussturen får han komme med selv, hvis han vil).



Jeg legger meg i min seng som er litt mer romslig, siden jeg har midtgangen til høyre for meg, og begynner å lese boka mi (Vindens Skygge, som forresten en Canadier jeg traff også leste, bare på engelsk. Ganske utrulig.). Plutselig river noen boka ut fra hendene mine. Jeg snur meg til venstre og ovenfor meg smiler en liten vietnamesisk jente på kanskje fire år. "Hello!" sier hun og jeg legger merke til at hun mangler to framtenner. Hello sier jeg. Hun gir meg boka tilbake og jeg sier takk. Plutselig kommer tvillingsøsteren hennes og hun sier også Hello og smiler og viser at hun mangler to framtenner hun og. De stjeler boken min et par ganger hver i løpet av kvelden til de blir lei og sovner. Til slutt sovner jeg og, etter å ha hørt gjennnom nesten alle podkastene på mobilen min.

Dagen etter stopper bussen klokken 6:30 og vi får servert en grei frokost. Vi snakker med noen av de andre vestlige som er på bussen, og ingen av de vet når bussen skal være fremme i Danang. Dette bekymrer meg.

Rundt 13:00 stopper bussen igjen og vi får servert lunch. Vi hadde regnet med å være fremme nå. Jeg blir enda mer bekymret.

Klokken 18:00 er vi fremme i Danang. Det er blitt mørkt. Vi er fem vestlige som skaffer en minibuss som kjører oss til Hoi An på under en time. Det er den mest effektive bussen jeg har sittet på. Når noen skulle av så stoppet bussen kun en brøkdel av et sekund. Det var utrulig.

Hoi An er en fin by. Vi spiser og finner (etter mye om og men) hostellet Hop Yen.

Vi sover.

Vi står opp og vandrer rundt i Hoi An. Vi betaler for 5 sights, men siden vi kun har en time på oss får vi kun sett fire.

Vi tar verdens minst effektive buss tilbake til Danang, men går av på togstasjonen.


Toget er over en time forsinket. Win hadde rett. Trains in Vietnam are shit.

Vi sitter på toget. Ovenfor min liggeplass sitter en Vietnamesisk mafiaboss. Han bruker resten av togturen til å høre på høy musikk på mobilen sin og plystre med. I bare undertøyet.

23:00. Toget skulle ha vært fremme for over en time siden. Mafiabossen, som har fått på seg dressen igjen, peker på klokka og rister på hodet.

Mange sniker i køen ut av togstasjonen. Jeg utbryter: Er det mulig?! En mann svarer meg på norsk at han beklager. Nha Trang er turistland, uten tvil.

Vi finner hostellet, spiser og sover.

Jeg åpner forsiktig øynene. Airconditionen rett ved siden av meg blåser ennå på dyna mi som den gjorde i hele natt. Evakueringen fra Conson er allerede blitt et fjernt minne. Luksushungeren har kommet over meg allerede. Jeg former dagens første tanker: Vi må bytte bosted i Nha Trang. Vi sjekker ut av hostellet og inn på et hotell. Og drar til STRANDA.

Ring meg når du skal til stranda
Vi skal gjøre alt i sommer
Så la oss prate som om regninga aldri kommer
oh yeah yeah
Dra på by'n og bruk opp en mill (Dong),
for i mårra ekke noenting å grue seg til.