Den Lengste Togreisen: Trailer

Best of Togreisen

Hei hei hei!

Vi er hjemme altså! Vi har vært hjemme lenge nå. I over en måned. Turen begynner å synke inn. Hverdagen har meldt seg for Torkil og snart melder den seg for meg også. Togreisen var en opplevelse jeg bare får en gang i mitt liv. Det var utrulig kjekt og spennende å leve en dag om gangen på reisefot i over seks uker. Det var selvsagt noen stunder med kjedsomhet, men de er glemt for lengst. Her kommer litt tanker rundt tre kule hendelser på den lengste togreisen som ikke er omtalt ennå (tror jeg). Ville egentlig lage en topp ti beste togreisen-øyeblikk, men det ble for vanskelig å rangere. Dessuten bør nye lesere sjekke ut oppsummeringen av togreisen, med lenker til de beste bloggpostene fra turen: Om togreisen.

Tre kule hendelser

1. Barbere seg hos barberer i Hoi An

Da vi ankom Hoi An hadde Torkil fått nok av mitt skjeggete fjes. Du ser ikke ut, sa han. Jeg sa greit, neste gang vi ser en barberer tar jeg skjegget. Og det gjorde jeg. Glattere barbering har jeg aldri fått. Den gamle barbereren var nøye og stø på hånden. Anbefales A+++ koster ca. 0kr.

Jeg gikk fra å være på mitt mest skjeggeste noen sinne til å bli helt smooth på haka. Det var ein helt spesiell oppleving. Vil du se mitt ansiktsuttrykk rett etter barberingen? Vent på filmen. Mer om den nederst.

2. Få hånden sin trykket av ukjent konduktør etter fem netter på tog

Vi ankom Almaty i Kazakhstan tidlig om morgenen(hvis jeg husker riktig) og sjanglet ut av toget som hadde vært hjemmet vårt de siste dagene. Vi måtte gå et stykke bortover mellom togskinnene for å komme oss til selve stasjonsbygget. Vi ruslet langs alle vognene fremover i toget. Jeg hadde blandede følelser: vi var fri, men samtidig skulle vi forlate toget vi var blitt så glade i (på en rar måte). Våre konduktører vinket oss farvel og sa noe vi tror er «Kina neste!». Men så skjer det plutselig, en annen konduktør som jeg aldri har sett før, gulltann på bildet her, tar tak i skulderen min og deretter hånden min når jeg snur meg. Han mumler noe på kazakh eller russisk. Jeg smiler og mumler noe tilbake. Selvfølgelig måtte han hilse på de galne turistene som tok toget hele veien fra Moskva til Almaty.

3. «Beine» opp bratt parti av den kinesiske mur

Taxien venter på oss ved foten av muren. Vi går forbi noen tenåringsjenter som somler seg bortover muren. Foran oss er et bratt parti. Skal jeg beine? spør Torkil. Resten er historie. PS: jeg beinet også selv om det ikke ble dokumentert.

Andre kandidater:

• Sykle rundt Xi'ans murer.
• Sykle til Ankor Wat før soloppgang.
• Få en tourguide til å kalle de andre reisende for assholes.
• Plutselig være på white nights i St. Petersburg.
• Se på monkeyer sammen med en skoleklasse fra Bejing.
• Selger som solgte Shamwow-kopi på toget.
• Innse at det er mange mennesker i verden (da vi gikk av toget i Xi'an).

Takk for meg og takk for alle som leste bloggen om den lengste togreisen. Alle bildene i denne bloggposten er forresten skjermskudd fra dokumentarfilmen om den lengste togreisen. Denne filmen kommer en eller annen gang. Se frem til den!

Mvh Andreas

På vei hjem

I overimorgen skal vi ta flyet hjem til Oslo, via Berlin. De siste to dagene er vi i Bangkok, men det føles veldig som om hjemreisen allerede har begynt. Selv om vi i dag har sett noen fantastiske palasser og templer, og turens nest største Buddha(bildet), merker vi at vi ikke lar oss imponere så lett lenger.


Bangkok er en veldig moderne by i forhold til det vi så i Kambodsja. Det er også veldig mange turister her, noe som fører til at det er langt flere kyniske forsøk på å lure deg her. Det var i Kambodsja at flest mulig ville at vi skulle kjøre tuk-tuk-en deres, men aldri har jeg blitt forsøkt lurt så mange ganger som da vi i dag gikk til det kongelige palasset fra hotellet. Palasset var både stengt og i en helt annen retning enn det vi gikk i følge folk vi gikk forbi, men vi kom likevel frem og inn.

Det er kanskje ikke så rart at vi er mettet, Kambodsja klarte nemlig å imponere oss på veldig mange måter. Først var det alle smilene(de smiler når de er sinte og), så var det den grusomme forhistorien. Vi besøkte både den mest brukt massehenrettelsesplassen og torturfengselet Tuol Sleng. Sjefen for fengselet, kalt Duch, ble på mandag dømt i en kambodsjisk-internasjonal domstol(som vi såvidt fikk sett inngangen til) til 35 års fengsel for grusomhetene som skjedde for litt over 30 år siden.

Så lot vi oss imponere over Angkor-templene. Vi sto opp 4 om morgenen for å se soloppgangen over det som hevdes å være verdens største religiøse bygning, Angkor Wat. Vi fikk utforsket tempelet i fred mens de fleste andre ventet på at solen skulle komme seg enda høyere opp på himmelen, en utrolig opplevelse. De digre templene og bymurene rundt Angkor Thom, en by som hadde en million innbyggere for 800 år siden, er midt ute i jungelen. Det er nok ikke rart det er vanskelig å bli imponert her i Bangkok etter det.


Vi tok elvebåt fra Siem Reap(byen nærmest Angkor) til Battambang, og fikk sett en god del av Kambodsjisk natur og elveliv på veien. Battambang ga meg den gode følelsen av å være der vanlige kambodsjiere er, jeg drar gjerne tilbake dit. Vi måtte uansett videre. Etter en dag med buss og grenseovergang kom vi hit til Bangkok. Det tok oss 42 dager å komme oss til Bangkok landveien, det blir rart å bare bruke 18 timer hjem igjen.

Flukten fra Conson og reisen videre

Jeg åpner forsiktig øynene. Det drypper litt fra taket av bungalowen. Jeg følger en regndråpe som faller ned på toppen av myggnettingen min og sklir sakte ned langs det tynne stoffet, dråpen blir mindre og mindre og forsvinner til slutt helt. Jeg former dagens første tanker: Dette er rart. I går da vi cruiste rundt i Halong Bay i båt og i kajakk var det jo strålende sol og knapt en sky på himmelen.

Plutselig stormer tourguiden vår, Win, inn i bungalowen og utbryter: "The typhoon is coming. We h-h-have to evacuate, so the boat will go an hour earlier, at eight thirty". Torkil og jeg rasker hurtig alle sakene våre sammen og løper bort til de andre som er samlet i strandbaren på den private øya. Vi får kun pannekaker til frokost (ok gode, terningkast 4, kunne vært litt mer smak i dem) og blir deretter rushet bort til brygga og stappet inn i en liten speedboat. Jeg skjønner ingenting, tyfonen Conson skulle jo treffe sørkina, ikke Vietnam. Den prognosen hadde tydeligvis endret seg og alle båtene i området er blitt kalt inn til fastlandet.



Speedboaten kjører oss bort til en større båt, den samme som vi cruiset rundt i i går. Kalksteinfjellene som klatrer loddrett opp av vannet ser mer truende ut i dag.

Den større båten setter oss etter en kort tur i land på den største øya i nærheten: Cat Ba. Her skulle vi egentlig ha syklet i dag, men dette blir avlyst på grunn av Conson (You will get a refund, of course). Win forteller at vi nå skal bli kjørt over på den andre siden av øya hvor den første båten vil kjøre oss til fastlandet.

Den omtalte første båten har kjørt et lite stykke ut på vannet. Plutselig snur båten og kjører tilbake. Vi har sneket i køen, en annen tourgruppe skulle kjøre før oss. Win lyver og sier at vi er for tunge og må gå av båten. Alle skjønner at det er løgn når en annen gruppe turister går på båten i stedet for oss. Mange blir sure. Jeg tar det med knusende ro.



Gruppen vår har roet seg litt og jeg setter meg ned med Win, som er tydelig opprørt og stressa. Jeg ber ham ta det kuli. Hjemme i Norge jobber jeg med kundeservice, sier jeg, og folk blir alltid sure, alltid noen som skal lage kvalm og skjelle ut kundeveillederne når det er forsinkelser. Jeg klandrer deg i hvert fall ikke, sier jeg. Win smiler og sier at han setter pris på holdningen min. Og er glad jeg ikke er som Østerikerne, de er assholes. Kinesere er også assholes, legger han til.

Vi får servert en god lunch på en lokal restaurant i nærheten. Det er godt. Det er sol nå. Jeg merker at jeg er litt skuffa. Evakueringen er noe puslete, ikke noe å skrive hjem om.

Klokken 14:00 kjører neste båt. Jeg sitter ved vinduet i denne utrulig varme båten og får masse vann i trynet hele tiden, til stor glede for den gamle innfødte som sitter ved siden av meg. Når vi har kjørt et lite stykke ut på vannet snur plutselig båten og kjører tilbake. Deja vu. Denne gangen plukker vi kun opp et par ekstra passasjerer, og alle i gruppen fra Ocean Tours puster lettet ut.



Fire timer senere er vi fremme i Hanoi. Vi har kjørt båt og buss store deler av dagen og er slitne, men det er ikke over. Etter en liten spisepause og en internettpause tar vi oss til busstasjonen hvor Hoang Long sine busser kjører fra. Hoang Long er de lokale bussene i Vietnam, og "sistevalget" for turister, det var i hvert fall det eneste som var ledig og de kunne ikke bookes gjennom reisebyråer. Vi skal til Danang og Hoi An.

Vi går om bord på bussen og Torkil legger seg i sin seng bakerst i bussen, hvor han ligger skulder til skulder med fem vietnamesere (tror jeg. hans historie fra bussturen får han komme med selv, hvis han vil).



Jeg legger meg i min seng som er litt mer romslig, siden jeg har midtgangen til høyre for meg, og begynner å lese boka mi (Vindens Skygge, som forresten en Canadier jeg traff også leste, bare på engelsk. Ganske utrulig.). Plutselig river noen boka ut fra hendene mine. Jeg snur meg til venstre og ovenfor meg smiler en liten vietnamesisk jente på kanskje fire år. "Hello!" sier hun og jeg legger merke til at hun mangler to framtenner. Hello sier jeg. Hun gir meg boka tilbake og jeg sier takk. Plutselig kommer tvillingsøsteren hennes og hun sier også Hello og smiler og viser at hun mangler to framtenner hun og. De stjeler boken min et par ganger hver i løpet av kvelden til de blir lei og sovner. Til slutt sovner jeg og, etter å ha hørt gjennnom nesten alle podkastene på mobilen min.

Dagen etter stopper bussen klokken 6:30 og vi får servert en grei frokost. Vi snakker med noen av de andre vestlige som er på bussen, og ingen av de vet når bussen skal være fremme i Danang. Dette bekymrer meg.

Rundt 13:00 stopper bussen igjen og vi får servert lunch. Vi hadde regnet med å være fremme nå. Jeg blir enda mer bekymret.

Klokken 18:00 er vi fremme i Danang. Det er blitt mørkt. Vi er fem vestlige som skaffer en minibuss som kjører oss til Hoi An på under en time. Det er den mest effektive bussen jeg har sittet på. Når noen skulle av så stoppet bussen kun en brøkdel av et sekund. Det var utrulig.

Hoi An er en fin by. Vi spiser og finner (etter mye om og men) hostellet Hop Yen.

Vi sover.

Vi står opp og vandrer rundt i Hoi An. Vi betaler for 5 sights, men siden vi kun har en time på oss får vi kun sett fire.

Vi tar verdens minst effektive buss tilbake til Danang, men går av på togstasjonen.


Toget er over en time forsinket. Win hadde rett. Trains in Vietnam are shit.

Vi sitter på toget. Ovenfor min liggeplass sitter en Vietnamesisk mafiaboss. Han bruker resten av togturen til å høre på høy musikk på mobilen sin og plystre med. I bare undertøyet.

23:00. Toget skulle ha vært fremme for over en time siden. Mafiabossen, som har fått på seg dressen igjen, peker på klokka og rister på hodet.

Mange sniker i køen ut av togstasjonen. Jeg utbryter: Er det mulig?! En mann svarer meg på norsk at han beklager. Nha Trang er turistland, uten tvil.

Vi finner hostellet, spiser og sover.

Jeg åpner forsiktig øynene. Airconditionen rett ved siden av meg blåser ennå på dyna mi som den gjorde i hele natt. Evakueringen fra Conson er allerede blitt et fjernt minne. Luksushungeren har kommet over meg allerede. Jeg former dagens første tanker: Vi må bytte bosted i Nha Trang. Vi sjekker ut av hostellet og inn på et hotell. Og drar til STRANDA.

Ring meg når du skal til stranda
Vi skal gjøre alt i sommer
Så la oss prate som om regninga aldri kommer
oh yeah yeah
Dra på by'n og bruk opp en mill (Dong),
for i mårra ekke noenting å grue seg til.

Hvordan komme seg fra Chongzuo til Hanoi paa en dag

Hei,
Det er sikkert mange av dere som lurer paa hvordan man kan komme seg fra Chongzuo Ecology Park helt soer i Kina til Hanoi i Vietnam, saa her foelger en kjapp guide.

1. Soerg for at du faar med deg soloppgang i parken, om sommeren er den rundt halv seks. Dette er det beste tidspunktet aa observere apene paa. Det finnes et observasjonstaarn bare et par kilometer med steinlagt sti fra soveplassene. Spis rikelig med frokost, det blir en lang dag uten mye rom for pauser.
2. Hvis du har flaks skal noen av de ansatte i parken til Chongzuo by paa morgenen, sitt paa med dem. Hvis ikke maa du proeve aa ta minibuss, de gaar visstnok hvert kvarter. Det gaar visstnok ogsaa ann aa ta minibuss via Bia Lam til Pingxiang, men det gjoer du paa egen risiko.
3. Naar de ansatte har sluppet deg av paa bussstasjonen i Chongzuo er det bare aa kjoepe billetter til Pingxiang. Pingxiang uttales heldigvis rett frem, husk aa holde opp like mange fingre som billetter du skal kjoepe, saa ordner det seg. Finn ut hvordan Pingxiang skrives paa kinesisk saa blir det lettere aa finne bussen.
4. Etter to timer paa en 25 seters buss som viser bootleg kinesisk film er du fremme i Pingxiang. Her er det nok av folk som vil ta deg til grensa, taxi er alltid greit. Proev aa faa dem til a skru paa taksameteret, evt forhandle deg til en pris paa rundt 20-30 yuan.
5. Sjaafoeren og hans medsammensvorne vil proeve aa veksle penger med deg, dette kan vaere smart da det ikke er saa lett aa faa vekslet penger paa den andre siden av grensen (viste det seg). Men husk aa forhandle frem en god kurs her, f.eks 2700-2800 donge for 1 yuan.
6. Grensen gaar du over seg selv, og er faktisk en severdighet verdt 4 av 5 mulige kinesiske A-er. Fint nok. Det er ikke noe problem aa komme seg ut av Kina, saa lenge du ikke har klippet haaret og faatt deg langt skjegg siden du fikk passet ditt. Inn i Vietnam er ei heller ikke noe problem, no questions asked, saa ikke ta deg bryet med aa kjoepe billige flybilletter ut av landet, eller skaffe deg visum.
7. Hvis du har vaert smart har du naa litt vietnamesiske penger saa du kan ta golfkart for 10 000 dong (3-4 kr) til naermeste by. Hvis ikke saa gaar du til du finner noen motorsyklister som du tror aksepterer kinesiske yuan.
8. Naar de slipper deg av og det viser seg at de ikke aksepterer yuan faar du bare proeve aa finne noen lokale aa veksle med, det ordner seg nok. Ikke bli overrasket hvis vietnameserene proever aa heve stemmen i et forsoek paa aa gjoere det lettere for deg aa forstaa hva de sier.
9. Bussen direkte fra landsbussen til Hanoi koster 80 000 dong, saa hvis du fortsatt ikke har saa mye vietnamesiske penger maa du finne minibanken i byen. Spoer deg frem, det er egentlig bare 200 meter. Ta ut minst en million.
10. Kom deg tilbake til busstasjonen, som egentlig bare er en ubeskrivbar benk, stapp sekken inn i minibussen og stapp deg selv inn paa et sete. Hvis du har flaks faar du seterygg og ikke plastikkrakk. Minibussen har 18 seter, dvs. plass til ca 27. Ikke bli overrasket hvis minibussen stopper og tar opp nye passasjerer, uansett hvor lite blodomloep du har i nedre halvdel av kroppen er det plass til en til.
11. Tre og en halv time senere er du i Hanoi, finn gjerne ut hvor i Hanoi du vil settes av paa forhaand, Gia Lam funker fint. Ta taxi derifra til addressen til hostellet du skal bruke, pass paa at taksameteret gaar. Ikke bli overrasket hvis du ser flere vestlige enn vietnamesere i gata. Det er nok av muligheter for aa faa i seg mat, du er nok sulten etter aa ikke ha spist siden frokost, burgeren paa La Place cafe anbefales.

Haaper guiden kan vaere til nytte for andre!